På søndag var vi på biltur og plutselig sa eldstemann:

” Eg vet korfor det heter nyttårsaften.”

“Ka då?”, spurte jeg.

“Jo, fordi da e det nyttår og vi drikker myye saft“

Hvordan visste de at jeg ønsket meg akkurat det?

Renten øker og folk blir anbefalt å spare. Onde tunger snakker om en sparegrisinvasjon.

Eg likar det. Regndråpar som snik seg innanfor kragen på regnjakken. Kalde dråpar som treff hovudet og gjer håret mykt. Regn på Vestlandet gjer lufta frisk og god å pusta i. Eg tenkjer positivt. Eg vil ikkje la meg knekke. Eg lukkar øyrene når kollegaer snakkar stygt om veret, for eg er ikkje så kresen. Eg let meg ikkje irritera. Eg skal i så fall nyte regnveret- til sola skin igjen.

Jeg bor i en huseierforening med 51 boenheter. Husene ligger som en hestesko og rundt feltet er det en vei som er beregnet på å gå fra parkeringsplassene og til husene, samt til nødvendig syke- og varelevering. Vi som bor i feltet prøver å kjøre der minst mulig og dersom vi kjører på den holder vi lav fart, siden det er mange barn i feltet. I dag var det en av beboerene som skulle flytte og hadde fått hjelp fra slekt og venner.

Jeg stod å “nøt det fine været” og plutslig kom det en bil i rasende fart oppover i feltet. Jeg ble rasende og sprang bort til vedkommende mann. Følgende “dialog” fulgte:

Jeg: “Du kan ikke kjøre så fort i dette feltet! Det er mange små barn og det er uoversiktelig. Du hadde ikke rukket å stoppe dersom det kom et barn ut i veien!”.

Han: “Jeg kjørte ikke fort og dessuten hadde jeg full kontroll.”

Jeg: “Jo, du kjørte fort og det kunne skjedd en ulykke!“

Han: “Nei, det kunne det ikke, for jeg har hatt lappen i 21 år og det har aldri skjedd noe“

Jeg ble litt satt ut av den utrolig arrogante argumentasjonen og sa:

Jeg: “Du kjører aldri mer på den måten her i feltet. Det gjør du bare ikke.”

Han: “Ok. Jeg har uansett ikke tenkt å kjøre her flere ganger“

Ja, jeg la meg irritere, både fordi han var arrogant og fordi jeg vet at jeg har rett. Jeg håpet egentlig at han hadde kommet igjen og kjørt fort, fordi da skulle jeg kommet fort ut i veien med den store, tunge og skitne trillebåren min! Så det så!

For å starte letingen, gå til http://groftekanten.wordpress.com

Det var en gang en elg som kom gående i skogen. Han fikk plutselig se en kamerat-elg med lese- og skrivevansker sitte i toppen av et tre:

“-Hvorfor sitter du i toppen av treet?”

“-Jo, fordi jeg er skogens kongle”

BT hadde blant annet disse to sakene på bt.no i dag: 

Ser plenen din sliten og sørgmodig ut med fullt av løvetann og mose? Håpet er ikke ute og hjelpen er ikke langt unna!

Du trenger:

• 1 stk. greip eller plenlufter
• Kalk og plengjødsel
• Jernrive
• Sand og/eller “toppdressing”
• Tolmodighet
• Gressklipper

Gjør som følger:

Stikk 10 cm dype hull med greipen med 5-10cm mellomrom over hele plenen. Rak sand og/eller toppdressing av plantejord i blandet kalk og gjødsel utover plenen. Hensikten er å gi gressrøttene luft og bedre drenering til plenen. Hele prosessen kalles å lufte plenen, men innbefatter altså ikke at du går på tur med den!

Mose liker ikke kalk og drenert jord. Dersom du har mye løvetann i plenen, tyder det på at det er nitrogenholdig jord. Kalk motvirker dette. Dersom du i tillegg ettersår, ligger forholdene til rette for at plenen skal bli pen. MEN, (for det er et men) en forutsetning for at plenen skal bli fin er at du virkelig ønsker det og at du vedlikeholder den. For at plenen skal bli tett og fin, bør den klippes minst 1 gang i uken. Dersom du lar den ha litt lengde, vil evt. gjennværende mose (etter luftingen), få enda dårligere levekår.

Lykke til med GRØNN plen!

I ettermiddag kom de første regndråpene. Og flere skal det bli. Det er nesten fælt å si (skrive det), men det skal bli godt med litt regn og frisk luft etter en så lang og tørr periode. Sist gang det var en slik forsommer tror jeg var da jeg leste til muntlig eksamen i førsteklasse på gymnaset- og det er jo lenge siden!

 La oss ikke håpe det blir like lenge til neste gang og at det er mer finvær i sikte denne sommeren.

I går fant vi ut at vi burde beise terassen når det fremdeles var fint vær. Siden vi har to små unger, var vi nødt til å dele jobben opp i to, slik at vi kunne komme oss ut av huset uten å tråkke på den nybeisede terassen.

Derfor ble halve beiset på formiddagen, mens resten skulle vi ta på kvelden.

Men selvfølgelig var det ikke nok beis (selv om vi i det lengste håpet på at det skulle holde). Resultatet ble derfor slik bildet viser. Som sagt; planleggingen kunne vært bedre.. :) 

(mer beis er selvfølgelig bestilt)

På onsdag fikk jeg en lite hyggelig telefon fra barnehagen og budskapet var knapt og for såvidt informativt: “Sønnen din har en pinne stående i kinnet og jeg tror du bør komme“. Når man får en sånn beskjed så blir det på en måte overbelastning på motorveiene i hjernen. Jeg hev meg på sykkelen og tråkket alt jeg var god for. 

Da jeg kom til legekontoret satt minstemann med ett sørgmodig blikk på fanget til assistenten i barnehagen. Vel, blikket hans var ikke det første jeg så, det var selvfølgelig den STORE pinnen som stod fast i kinnet. Det var akkurat som i en dårlig amerikansk actionfilm- den så ut som om den var limt på kinnet, men legen kunne raskt bekrefte at den nok satt ett par cm inn i kinnet. Som den gode far (jeg tror jeg er), var det naturlig å ta over ”trøste-rollen” til assistenten. Det gikk ikke så bra; Pappaen sine tanker begynte å svirre og tenke på hva værre som kunne ha skjedd (som om dette ikke var ille nok!). En kombinasjon av dette, farsinstinktet og en sykkelsliten kropp- førte til at jeg ble “forholdsvis” uvel. Resultatet ble derfor at jeg måtte forlate min kjære sønn for å komme meg til hektene. Å så dårlig pappa jeg er! Men jeg ble ikke lenge- for hvorfor i all verden skal jeg syte og være uvel, når min sønn har en STOR pinne 3 cm inn i kinnet!  

Det gikk bra- både med sønn og far, men jeg irriterer meg fremdeles over at vi ofte tenker på hva værre som kunne ha skjedd. Det er jo det man egentlig blir dårlig av! På utskrivingssamtalen på sykehuset fortalte legen at vi skulle være glad at pinnen ikke hadde gått inn 1/2 cm lengre opp, da kunne den ødelagt flere store blodårer og medført indre blødninger. Hvorfor i all verden sier legen dette til oss? Tankene på det værre begynner å svirre igjen og frysningene kommer tilbake. Har ikke leger lært om kommunikasjon? Hvorfor sa han ikke: “Når uhellet var ute var det et ukomplisert sted skaden skjedde…” Det ville funket for meg.

Den som ønsker det kan se pinnen her

Det var en gang to epler som skulle på bar,

men de kom ikke inn - for i

døren stod en Eplenektar.