Eldstemann på 6 hadde litt vanskelig for å finne roen i sengen i kveld. Mye romstering rett og slett. Pluselig kom han ned med tårer i øynene:
Poden: Eg finner ikkje kanin*!
Pappa: e han dau?
Poden: (helt stille, mens tåreproduksjonen økte drastisk)
Pappa: e han helt dau?
Poden: Jaaaa ?!
Så gikk vi sammen opp på rommet og fant kanin i fotenden av sengen- lys “levende”. Natti, natt!
(Hmm, når jeg leser dette, så føler jeg meg som en ond, ond pappa!)
*kanin fikk han da han ble født, type lange ører, plysj og beige i fargen
Nei da – ikke ond. Realistisk kanskje…? Bare en liten forsmak på realismen, for kanin var jo ikke dau, men helt levende
så godt, så slapp dere å begrave den og! Sånne kosedyr er skjønne, og blir bare bedre og bedre når de blir gamle og slitte….
Kosedyr kan ikke dø.
De kan bli borte, men de dør aldri. Det er derfor de er så god å ha.
Når du ligger i senga di og lurer på når mor og far skal dø og om du snart blir foreldreløs, er kosedyrene gode å ha.
Generelt synes jeg det ikke er nødvendig å snakke så mye om døden.
Dnort: Jeg ble selv litt overrasket over svaret til Poden, og det var vanskelig å holde masken!
Jeg kan ikke huske at jeg var nært tilknytet kosedyr som liten og heller ikke om jeg så på de som levende..?!
Randi:Realisme er et godt ord i denne sammenhengen.
Er faktisk veldig uenig med Dnort – døden bør en snakke mye om. Det opptar barn på en direkte og enkel måte. Dessuten er det det eneste vi kan være helt sikker på; vi skal alle dø en gang. Det bør ikke mystifiseres eller gjemmes bort. Det er en naturlig del av livet som alle barn kommer over ofte (heldigvis i form av døde fugler etc i større grad enn mennesker!) Men å fortie det tilhører fortiden og misforstått snillisme. Det en ikke snakker om blir ikke borte. Det blir isteden noe skummelt og farlig – og det er ikke så lurt…