Hallo! Hallo! Om den teknologiske utvikling.

“Telefoner skal ikke pipe slik som fløyter på gamle skip eller søte små mus i en krok
En dag jeg tok telefonen, for jeg hørte det sa pip, var det kanarifuglen jeg tok”
synger Knudsen og Ludvigsen i sangen “Hallo! Hallo!

Telefonen som begrep er ganske mye endret de siste 15 årene. Ledningen mellom røret og basen er borte. Det samme er tallskiven. For den oppvoksende generasjon vil sketsjen “Barevakten” til WesenSteen ikke få samme mening som for de som opplevde tallskivetelefonen. Mobiltelefonen ble allemannseie utover på 90-tallet. I dag er det mange om ikke har hustelefon en gang. Mange har til og med flere mobiltelefoner (?). Det kan nesten virke som om noen samler på mobiltelefonnummer.

Før hadde telefonen bare en lyd (brrr, brrr), man viste når telefonen ringte. I dag har både hus- og mobiltelefoner allhverdens lyder og et vanlig spørsmål er ”Er det en telefon som ringer”? I tillegg har man jo telefonen med overalt og man et annet vanlig spørsmål er “Hvem sin telefon er det som ringer?”. Sånn var det ikke før. Var jeg hos mormor, var det bare mormor sin telefon som ringte.

Jeg snakker utrolig lite i telefonen. Jeg liker det egentlig ikke. Jeg er gladere i face to face. Men.er nok ikke bare min egen skyld. Tekstmeldinger og bildemeldinger har tatt over for “Hallo Hallo!” Terskelen for kontakt har blitt mindre, noe som har ført til at jeg har mer eller mindre “kontakt” med flere enn tidligere. Det har endret seg fra kvalitet til kvantitet. Jule-SMS er et godt eksempel på dette. Julaften blir mobilnettet nesten overlesset av tekstmeldinger som “Jeg vil ønske alle mine venner en riktig god jul“. Ganske upersonlig egentlig. Jeg er ikke noe bedre selv. Julen 2007 opponerte Nissemann.com mot denne tendensen. Jeg er enig med ham om verdien av et julekort med innhold eller den gode telefonsamtalen, der man ønsket famile og venner en riktig god jul.  

Jeg lurer veldig hvordan telefonen og kommunikasjonen kommer til å endre seg i fremtiden. Men skal jeg være ærlig, så savner jeg av og til å tvinne fingrene inn i den surrete telefonledningen mes jeg snakker om ingenting med familie og venner…..